Kymbalens tomme ringing i stillhet og ærefrykt

Når Cymbalen Ringer Jeg snakket med grunn, ikke med kjærlighet - en kald intensjon kledd som lys. Symbalen ringte, hul og stolt, og stillheten som fulgte var høyere enn lyd. Jeg sto under en åpen himmel, men himmelen ble mørk. Ikke i frykt - i ærefrykt. Trærne sto stille, og selv vinden holdt sin pust som et slør mellom verdener utfoldet. Jeg var ikke fortapt. Jeg var ikke laget. tom for strev, og ikke kan løses. Stående på kanten av vidde som ikke trengte reparasjon. Og der - i det store ingenting, Jeg så alt. Ingen stemme. Ingen lys. Bare ære, uendelig og stille, trykket inn i stoffet i tomheten. Jeg hadde prøvd å være god. Å ha rett. Å velge det som var fornuftig. Men nåde er ikke fortjent av rene intensjoner. Det kommer bare - når himmelen skiller Det er på tide. Og jeg - og den klingende cymbalen ble stilt ved den lydløse sangen av Gud.